Is this it?

Må innrømme at tanken streifer meg ett par (million) ganger i løpet av dagen: "Er dette livet mitt nå?" 
Jeg tror (håper!) at de aller fleste har det sånn i barsels- og småbarns tida. Følelsen at man ikke vet hvor ungen slutter og du begynner. 
Jada, det er super koselig å våkne opp til en energiball klokka 6 og bare være med henne hele dagen. Og jaaaa, igjen jeg er heldig som får muligheten til det. 
Bare så det er forklart, for de som ikke vet. Jeg er hjemme enda med ungen i ubetalt permisjon slik at faren kan følge sin drømm og jobbe. Han tar sin pappaperm senere, sikkert deltid. Jeg føler meg ikke komfortabel å sende henne i barnehage når hun ikke en gang krabber. Hun danser, synger, leker for seg selv i timevis - så finmotorikken er på plass.. men hun har ikke hatt det travelt med å komme seg av sted. Hun er på vei, så jeg er ikke bekymret. Alle har sin vei, men det har hvertfall gjort jeg mitt mammahjerte vil vente til etter nyttår. Da er hun 13 mnd. 
Sier ikke at dette er en generel mening, eller at det er noe galt i å sette ungen sin i barnehage før.. Jeg var i barnehage/hos dagmamma da jeg var 4mnd :D 
Men for oss passer dette best. 

Så det er egentlig bare min egen "feil" at jeg sitter nå i denne situasjonen. Alene. Hjemme. Med ungen. Hver dag. 
Jei. 

MEN -  det positive er at jeg tenker MYYYYYYE på hva jeg virkelig vil med tanke på jobb. En får virkelig tenkt.. 
Første setningen i denne sangen går igjen og igjen og igjen og igjen i hodet mitt... 

Oi, klokka er 22:23 - Jeg må hive meg i seng! 

- Ulz -