Men i går var min 6 mnd dag etter at fødselen var i gang. Og jeg "feiret" dagen med å jule opp kroppen med en kroppsvekt intervall økt i stuen her på Gjøvik. Det var deilig og akkurat det jeg trengte!
Jeg har tenkt lenge på å skrive ett veldig ærlig blogginnlegg om noe som nager meg, men har ventet med det til jeg klarte å sette ord på det. Og til jeg hadde fordøyd det selv. Det har vært min prosess.
Og den beste måten å si det rett ut på er at jeg har vært skuffet over meg selv etter fødselen. Det er ikke slik det "skal" føles, i følge omverden. Kvinnekroppen er fantastisk som skaper ett menneske og vi er noen gudinner som går igjennom dette. Jeg hører så mange si at de aldri har følt seg så sterke og magiske under fødsel og etterpå. De blir stolte av seg selv, og jeg gledet meg til denne opplevelsen. Jeg gikk inn i modus når riene kom at, NÅ skal det skje. Nå begynner maratonet mitt der jeg skal løpe over målstreken med armene over hodet og rope ut "hurra for meg!"
Sannheten..... jeg gikk meg bort. Tror jeg ble så "flau" over meg selv at jeg ombestemte meg for å krysse den målstreken. Jeg syntes ikke jeg fortjente en deltatt-medalje en gang.
Jeg har aldri følt meg så svak og så tatt på senga som under fødselen. Og den skammen har sittet i meg mentalt hele denne tida.
Når jeg ser bokstavene stå der så tenker jeg til meg selv, "Du er en tulling. Du klarte det jo!" Og jeg vet at det kunne gå mye verre og ta lengre tid. Men for meg, som hadde så store forhåpninger til meg selv - endte bare opp med å bli sint. Og selv om jeg vet at det er feil å dra seg sånn ned, så er dette sannheten.
Og jeg vet at jeg er ikke den eneste kvinnen som har det sånn. Derfor jeg vil dele dette ut, for å si at du er ikke alene om å høre eller lese om andres opplevelser og tenke: "Hvorfor hadde ikke jeg det sånn?" Vi er klare over at ingen er lik, men vi går inn i en situasjon der vi tror vi kjenner oss selv inn og ut, en situasjon som tar deg så på fersken at du mister all kontroll og ender opp med å sitte igjen som ett spørsmålstegn. "Jeg trodde jeg var mye sterkere?" Og etterpå har du ikke tid til å jobbe med det, for du har ett annet nytt liv å ta vare på.
Jeg har prøvd lenge i etterkant å jobbe med meg selv. Derfor det har vært mye stillhet er blant annet, for tida og energien går innvendig og såklart på nurket som sover søtt ved siden av meg nå.
Å jogge og praktisere yoga har hjulpet meg masse. Styrketreningen har det vært verre med, siden det var den som skapte det bildet inni hodet mitt at jeg var sterk. Jeg er sterk, bare ikke på den måten jeg oppfattet meg selv på.
Men jeg er sterk som ikke lar denne opplevelsen knuse meg. Jeg begynner å bli takknemlig nå for alt. At jeg ikke tar for gitt at jeg kan føde. At jeg har en god helse, og at kroppen kommer til å finne tilbake.
Og jeg er ikke lenger frustrert (forbanna) på de som legger ut bilder, filmer og blogg/artikler/status på hvordan de har det før og etter fødsel. Jeg fokuserer på hvordan jeg har det, selv om det noen ganger føles uendelig urettferdig. Jeg tar meg selv i å spørre: "Hvorfor de og ikke meg?" Men det er ikke noe man kan henge seg opp i, handler mer om hvordan man takler det som blir kastet på en.
SÅ i går følte jeg for å minne meg på HVA jeg klarer og satt sammen ei lita økt for hele kroppen på 30 min og kjente faktisk litt spy i halsen. Det er lenge siden jeg pusha meg så hardt, uten å være redd for å skade meg selv. Men det føltes så uendelig godt etterpå!
For å holde ut økta så trengte jeg litt motivasjon...
Og en heiagjeng....
For de som lurer så besto økta av:
- Burpies med push up
- Knebøy med spark frem
- Fra alle fire (hender, knær og tær i gulv) løfter du opp knærne, sett ene foten foran den andre og roter slik at brystet peker opp. Tilbake og gjenta andre siden.
- Planke med trekk i knær og triceps push up
- Hopp utfall
Gjør først 10 av hver. Så 9. Så 8. Så 7.. helt ned til 1.
Oh my..... :D
Ble så glad da jeg var ferdig at jeg bakte sjokolade muffins med peanøttsmør krem. Så nå er det halvt års bursdagsfeiring i huset.
Så neste gang noen forteller deg om hvordan du skal ha det... Lukk ørene. Og kjenn på hvordan du faktisk har det. Godta det. Og gå videre. Med eller uten den følelsen.
Og det å ha den herligste babylatteren i huset er konstant påminnelse om at alt var og er verdt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar