onsdag 5. mars 2014

"Du kommer til å bekymre deg"

Hørte den setningen masse mens jeg var gravid. "Du kommer til å være redd for alt, og bekymret for den minste tingen." Jeg var forberedt på å være bekymra for at ungen skal slå seg når hun skal lære seg å gå. Og stå opp på natta for å sjekke at hun puster. 
Men det som faktisk bekymrer meg mest, er fremtiden hennes når hun vokser opp. 

Hvis generesjonen i dag sliter i dag med kroppsideal press, hva om 13 år?

16% av 8 åringene i dag er i katigorien overvekt og 17% av 15 åringene, i Norge. 

Samtidig som det er anslått at 230.000 kvinner i alder 15-44 har en spiseforstyrrelse i Norge. Mesteparten av dette er i form av bulimi, og starter som regel i en ung alder. 

Og la oss ikke glemme ortoreksi som nesten er like smittsomt som forkjølelse. For de som ikke helt vet hva det går utpå, kort sagt er det overopptatthet av det å være sunn. Det går ofte utover livskvalitet og helse. 

Hva skal man gjøre??? 

Man kan ikke nekte ungen sin å vokse opp i dette samfunnet. Facebook, instagram og twitter and so on and so on er her for å bli. 







Og man kan ikke forby dem å være en del av det. Det kan rett og slett få sosiale konsekvenser hvis man som foreldre nekter barna å få være en del av det.
Joda, grensesetting er nøkkelordet. Snakke med de og støtte opp uansett. 


Men jeg ER så glad for at jeg slapp å vokse opp med facebook. 
Om 13 år vil det være helt normalt at nettet florerer med barnebilder av alle, i alle slags klær (noen uten) og alle slags situasjoner. Vi aner jo ikke hvordan det kommer til å påvirke dem, men mest sannsynlig vil det være så normalt da at det ikke har noe å si. Med mindre foreldrene har virkelig gjort en tabu. 

Det er litt trist at unger i dag vokser opp sååååå mye tidligere enn før. 
Jeg skal kanskje ikke sammenligne med meg selv, jeg trodde på julenissen til jeg var 13 :P 



Jeg elsker min barndom. Å komme hjem etter skolen og spise en hel gulost, uten å ANE hva jeg puttet i meg. Jeg løp det uansett av meg rett etterpå. 

Hvor lenge ser de på tegnefilm nå? Til de er 8? 
Søstern min brukte tegenfilmene på morgenen som en klokke til å vite når hun skulle spise frokost, kle på seg og gå ut av døren. 
Jeg ser fortsatt på tegnefilm...... 

Før var det idretten som sugde til seg ungeflokken. I dag er det ekstremt få etter 14/15 år som holder på med idrett. De melder seg inn på treningssenter. Det er gode nyheter for oss som jobber der, men er det like gode nyheter for ungdommen? At de står mesteparten foran speil i tights og dømmer seg selv ut og inn? Eller løpe rundt ute og jage en ball der tankene er i spillet? 

Jeg likte å prøve all slags idrett, fra fotball, tennis, innebandy og dans. Jeg var ikke akkurat en super tennis playa, men min venninne var. Så jeg var der, mest for å følge henne til trening. Grunnen var aldri "trening". 
I dag er mye av fokuset på at ungene må røre på seg noe, fordi hverdagen er ellers mye stillesittende. Lekeplassene har blitt ensomme :(



Bilde fra:

På Island hadde vi en barnehage rett bak blokka der vi bodde. Der brukte jeg mange timer å leke i, selv etter at jeg ble ferdig i barnehagen. Og jeg var aldri alene. Man kunne stikke dit etter middag og bare møte noen andre unger der som ble med i din fantasi verden! 

Og jeg kunne faktisk GÅ alene til barnehagen mitt siste år der. Hvem gjør det i dag? Jeg hadde aldri turt å la min egen unge gå alene noen steder. Pappan hennes vil mest sannsynlig ha henne i hundebånd til hun er fylt 18, haha. 

Det er ett stort spørsmålstegn i mitt hode til alt dette. Hvordan? Hva? DET er min største bekymring. 

Jeg vil så gjerne at hun skal få beholde sin barnslige kreativitet. Ja, hun skal få lære at gulrot er bra, potetgull not so much. Men jeg hååååper at vi kommer til å klare å finne en balanse på dette. 


Nå skal jeg nyte tiden mens hun sover og få i meg mat :) Hmm.. lurer på om vi har gulost? 

- Ulz - 




Kilder: 
- http://www.iks.no/iks/presse/informasjon/
- http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6306&MainContent_6263=6464:0:25,6308&List_6212=6218:0:25,6320:1:0:0:::0:0








2 kommentarer:

Andrea sa...

Dette er min største bekymring også. I løpet av det første året har det vært mange færre bekymringer enn det jeg hadde trodd. Jeg har ikke blitt engstelig av å bli mor. Klart det alltid er en risiko for at hun kan putte noe lite i munnen å få det i halsen, eller falle mot en kant, men stort sett går det veldig bra. Men jeg skulle ønske jeg kunne gitt hunne den barndommen jeg hadde, hvor jeg aldri tenkte på trening som trening, men danset fordi det var gøy, og i ettertid har sett at jeg var i ganske god form siden vi gikk overalt og løp hjem hver eneste dag for å rekke å komme hjem i tide. Vi ringte på dørene for å få med folk ut for å finne på noe. Dro på epleslang, lekte boksen går, støvsugde tørr snø får å få den til å bli kram så vi kunne kaste snøballer. Laget eggedosis etter skolen, og hadde ikke vekt. Denne friheten til å finne ut av ting selv er jeg redd jeg ikke får til å gi henne siden kosthold og trening er blitt mer i fokus og barndommen mer organisert. Det er jo ikke så gøy å løpe rundt ute alene om alle de andre er på fotball, sang, håndball og skiskyting hver eneste ettermiddag. Godt å lese at andre tenker det samme, for da finnes det kanskje et større håp om at hun får oppleve noe av dette enn det jeg har trodd!:)

ulla dahl sa...

Hei Andrea :) Beklager at jeg ikke har svart kommentaren din. Men det ER så godt å høre deg si det. Det er jo akkurat det jeg også ønsker for min unge. At hun skal løpe rundt, bare for å løpe og ikke tenke på hver eneste smule man putter i seg.
Jeg elsker min barndom og kommer til å gjøre alt jeg kan for at hun skal få litt av det samme. Og så lenge vi er flere med denne tanken så er det ett håp som du sier :)