Er jeg for streng med meg selv?

Da jeg jogga i dag og kom til en liten oppover bakke, så tenkte jeg: "SPURT!" og begynte å løpe alt jeg hadde opp bakken. Halvveis knakk det i ryggen, men jeg fortsatte til toppen. Da jeg sto på toppen og måtte støtte meg på knærne for å lokalisere magemusklene slik de kunne ta av for belastningen i ryggen, så slo det meg.. som en knyttkneve. "Hva ER det du holder på med?!" 

Spørsmålet jeg hadde hørt dagen før fra ei ærlig og god venninne kom ropende til meg: "Hadde du kjørt en PT kunde slik, som fødte for 3 måneder?" Svaret er klinkende klart nei. Selv om kvinner er forskjellige, noen klarer fint å løpe maraton 2 dager etter fødsel, men i min egen situasjon - hadde det bare vært jeg som var kunden så hadde jeg aldri sagt til kunden "SPURT! Vet du har vondt i korsryggen, men DRIT i det og kom deg opp bakken!" Nope. 

Jeg hadde aldri satt spørsmålstegn til vekta, spesielt siden jeg faktisk får på meg de samme klærne som før jeg ble gravid, de ser bare ikke bra ut med ekstra huden på magen. HALLO?! Hvor er logikken? 

Jeg mener oppriktig at jeg er flink i yrket mitt, og jeg prøver alltid å se kunden fra deres perspektiv. Jeg liker å finne hva som motiverer mennesket, og klare å trykke på de riktige knappene til å få de til å yte mest mulig. Jeg liker å finne en vei for dem å nå målet, samtidig som de har det gøy på veien. 

Men med meg selv... kjør på kjør på kjør på kjør på! 

Jeg kan ikke hoppe på karusellen der jeg "datt av", selv om jeg vil. Og jeg prøver hver dag å huske på å ta det rolig, for det kommer seg. Jeg løper mer for hver gang, og jeg løfter tyngre for hver økt.. men jeg må fortsatt jobbe med meg selv og hodet for å ikke presse på mer enn nødvendig. 

Det er tøft, skal være ærlig på det. Men for hver dag som går så venner jeg meg til kroppen min og det faktumet at den har ikke stabilisert seg etter graviditeten og fødselen. Og det skulle da bare mangle, det var en tøff påkjenning. Det er det for de aller fleste. Og hadde jeg stått utenfor meg selv og skulle vært min egen PT så hadde jeg rista på hodet og sagt: "Kutt ut! Du ser bra ut. Ro deg og la ting skje i sitt eget tempo. Og nyt tiden hjemme med gullklumpen, den får du ikke igjen." 

Skal prøve å si det til meg selv hver dag:) Det positive ved det hele er at jeg lærer vanvittig mye, og forstår kvinner i samme situasjon. Det er ikke bare å poppe ut en unge og så hoppe tilbake til start ruten!

                              

Hadde med meg familiehunden Eddie på tur i dag, var godt med selskap! 

- Ulz -